Plebeier

Plebeier (fra latin av plebs «allmennhet», «folket») var i Romerriket betegnelsen på en borger som i svært begrenset grad hadde anledning til å delta i det politiske og militære samfunnsliv; i motsetning til patrisiere. Det ble også benyttet om en borger i underklassen eller av lav sosial rang.

Etter reformen Lex Licinia Sextia i 367 f.Kr. kunne plebeierne bli konsuler. Etter dette vedtaket ble store deler av forskjellene mellom plebeierne og patrisierne visket ut, og begge klassene ble da betraktet som nobiliteten i staten.

Fra 300-tallet f.Kr. eller tidligere, var en del av de mest framtredende og rike romerske familier, som identifisert ved sine gens-navn, av plebeierstatus. Litterære referanser til betegnelsen viser at det vanligvis betegnet ordinære borgere som helhet, adskilt fra eliten. I Romas eldste historie var plebeiere enhver stamme uten rådgivere hos kongen. Med tiden kom ordet, som er beslektet med det greske ordet plethos for «mange», «menneskemengde», til få betydningen vanlige folk.

Moderne bruk

I amerikanske militærskoler er plebeier betegnelsen for sisteårsstudenter og nye kadetter. Private skoler i Storbritannia benyttet også betegnelsen plebeier for enkelte elever, i motsetningen til sønner av adelen. «Plebby» har utviklet seg i engelsk praktisert i land som Storbritannia, New Zealand, Australia og Sør-Afrika. og er en nedsettende betegnelse for personer som er betraktet som ukultivert og lite forfinet.