Konstantius III
| Konstantius III | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Antagelig 370[1] Niš | ||
| Død | 2. sep. 421 Ravenna | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Galla Placidia[2][3] | ||
| Barn | Valentinian III[4] Justa Grata Honoria | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
Keiser Konstantius III (Flavius Constantius Augustus, født i Naissus; død 2. september 421 i Ravenna) var vestromersk keiser i syv måneder i 421 som medkeiser for keiser Honorius. Han var offiser i hæren og avanserte til øverstkommanderende general. Konstantius var i ti år rikets sterke mann og ble gift med keiserens halvsøster, og hans død kastet det vestromerske rike ut i nye maktkamper.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Oppvekst og tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]Konstantius var illyrer likesom den tidligere makthaver Stilicho og var fra området omkring Naissus (Niš). Områdets unge menn hadde tradisjon for å velge soldatgjerningen, og Konstantius hadde først gjort tjeneste i den østlige hær. Han var deretter kommet til hæren i vest, sannsynligvis i forbindelse med nedkjempelsen av Eugenius i 392-393. Her fortsatte han karrieren, men mens Stilicho levde hadde han ikke avansert høyt nok til at han ble omtalt i de bevarte arkivalier. Goternes plyndring av Roma i august 410 kom som et sjokk på hele Romerriket, men etter at deres konge Alarik I døde i Sør-Italia, vendte goterne nesen nordover og satte kurs mot Gallia. Goternes utmarsj fra Italia gav mer spillerom for felthæren, som ikke lengre både skulle beskytte seg mot goterne og mot de opprørske tropper i Gallia under Konstantin III. Det var nå Konstantius fikk myrdet den tidligere makthaver, general Allobichus, og grep selv makten. Omkring årsskiftet 410-411 ble han utnevnt til øverstkommanderende general (magister militium), og etter å ha fått henrettet Stilichos banemann, Olympius, var Konstantius klar til oppgjøret med opprørerne i Gallia.[5]
Felttoget i Gallia 411-413
[rediger | rediger kilde]Konstantin var kommet til Gallia fra Romersk Britannia med sine soldater i 407 for å skape ro i kaoset som var oppstått da alaner, sveber og vandaler krysset Rhinen den siste dag i 406. Han lanserte seg som motkeiser og fikk støtte fra de resterende romerske tropper langs Rhinen, og i 409 var keiser Honorius blitt så oppskremt ved tanken på en invasjon fra Gallia at han hadde sendt Konstantin en purpurfarvet drakt som tegn på anerkjennelse av hans keiserverdighet.[6] Trusselbildet hadde imidlertid endret seg, for Konstantin hadde selv fått problemer. Hans general i Spania, Gerontius, hadde gjort opprør og hadde i 409 kåret adelsmannen Maximus til romersk keiser. Gerontius dro inn i Gallia, hvor han ved Vienne beseiret en styrke under ledelse av Konstantins sønn Konstans så ettertrykkelig at Konstans selv ble drept.[7] Gerontius fortsatte mot Konstantins residensby Arles, der han innledet en beleiring.[8] I det nordlige Gallia hadde den gallisk-romerske adelsmann Jovinus utropt seg selv til keiser i 411, og i 412 gjorde han sin bror Sebastianus til medkeiser.[9]
I 411 stod Konstantius foran Arles. Først gjorde han kort prosess med Gerontius' beleiringsstyrker. Den slagne general trakk seg tilbake til Spania, men da hans tropper gikk over til Konstantius så han ingen annen utvei enn å begå selvmord.[10] Hans keiser Maximus, i Spania, gjorde seg raskt usynlig - etter sigende ved å flykte til de alanske, vandalske eller svebiske områder i landet.[11] Konstantin hadde enda en general i Gallia, Edobichus, og han samlet de resterende soldater, inklusive frankiske og alemanniske hjelpetropper, og dro til Arles for å komme sin keiser til unnsetning. Også disse troppene ble overvunnet av Konstantius, og Konstantin var nå rede til å forhandle. Han fikk løfte om å beholde livet mot å overgi seg til keiser Honorius i Ravenna. Underveis ble han myrdet, og det var bare hans avhugde hode som kom frem til Ravenna den 18. september 411.[10]
Det hadde lyktes den selvutnevnte keiser Jovinus å skape en allianse med goternes nye konge, Ataulf. Fremfor å risikere et felttog mot de massive gotiske styrker gikk Konstantius i gang med diplomatiske virkemidler. Det lyktes ham i 413 å få goterne til å skifte side, og så var motkeiser Jovinus også klar til å overgi seg. Historien gjentok seg - også han ble myrdet på vei til Ravenna, og hans hode ankom til byen på et spyd den 30. august 413.[12] Mens Konstantius var opptatt i Gallia gjorde general Heraclianus, som hadde støttet Honorius med penger fra Nord-Afrika da det så mørkest ut i 409-410, landgang i Italia tidlig i 413. Kanskje følte hans seg forfordelt, skjønt han nettopp var blitt belønnet for sin lojalitet med tittelen som den ene av årets konsuler. Han led nederlag i Italia, og da han kom tilbake til Kartago senere på året, ble han drept av Konstantius' leiemordere.[13] For første gang siden barbarenes innfall i 406 hadde den romerske øverstkommanderende nå kontroll over alle troppene i vestriket, og tiden var endelig moden til et oppgjør med barbarene.[12]
Oppgjøret med gotere, alaner og vandaler
[rediger | rediger kilde]Høsten 413 sendte Konstantius for første gang styrker mot goterne for å prøve deres styrke. Den gotiske hær vurderes til å ha omfattet omkring 20 000 mann da den forloy Illyria. Hertil kom omkring 10 000 mann som sluttet seg til hæren i 408 etter de etniske utrensninger i den romerske hær. Man regner med at ytterligere omkring 10 000 gotiske menn sluttet seg til styrkene i takt med at slaverne i Italia slapp løs i 408-410. Det var således en styrke på opp mot 40 000 mann,[14] pluss kvinner, barn og husdyr, som i 413 hadde tatt opphold i Sør-Frankrike omkring Narbonne. Konstantius var klar over at han ikke kunne beseire goterne militært, så han valgte i stedet å forsøke å sulte dem ut. Goterne hadde tatt to prominente fanger med seg fra Roma, den tidligere motkeiser Attalus og keiser Honorius' halvsøster, Galla Placidia. Ifølge de samtidige historikere ønskey Ataulf selv å innta plassen som romersk keiser, og det så de som begrunnelse for at han i januar 414 giftet seg med Galla Placidia. Han utpekte imidlertid ikke seg selv som keiser, men utropte i stedet Attalus igjen.[15] Galla Placidia ble gravid, og fødte i slutten av 414 sønnen Theodosius. Som barnebarn av keiser Theodosius den store var han arving til den romerske keisertiitel, især fordi Honorius ikke hadde barn (og aldri fikk det).[16]. Konstantius blokkerte imidlertid alle de land- og sjøveier til goterne som han kunne, og tidlig i 415 var goterne gått tom for forsyninger og måtte dra til Spania for nye. Theodosius døde som spedbarn i 415, og i løpet av sommeren var det så meget utilfredshet blant goterne at de vendte seg mod Ataulf. Han ble alvorlig såret under oppgjøret og døde kort etter. Hans etterfølger Sergeric holdt bare i syv dager og ble avløst av Wallia. Den nye lederen for goterne var rede til å forhandle med romerne. Han sendte Galla Placidia retur til Honorius og fikk til gjengjeld 600 000 modii[17] hvete. Goternes dominerende rolle i romersk politikk var heretter omme, og de inngikk i stedet som allierte i kampen mot de øvrige barbarer.[18] Attalus' keiserverdighet ble også kort i denne omgang. Da goterne dro til Spania, ble han etterlatt og fanget av romerne. I 416 kjørte Honorius som den ene av årets konsuler i triumftog gjennom Roma, med Attalus bundet til sin stridsvogn. Straffen til Attalus ble i øvrig den samme som han hadde truet Honorius med: Han mistet to fingre på høyre hånd, og ble forvist til den lille øya Lipara.[19]
Store deler av Spania hadde siden 411 vært besatt av de stammer som i 406 gikk over Rhinen, og besettelsen hadde kostet keiserriket dyrt i manglende skatter og avgifter. I 416 var den nye romersk-gotiske allianse parat til at slå til igjen. Historikeren Hydatius beretter:
«Alle de silingske vandaler i Baetica ble utslettet av kong Wallia. Alanerne, som regjerte over vandalene og sveberne, led så store tap mot goterne at da deres konge Addax var død, hadde de få overlevende ikke lengre tanke for eget kongerike, men stilte seg under beskyttelse av Gunderik, kongen av de (hasdingske) vandaler som hadde bosatt seg i Gallaecia.[20] »
I 418 var felttoget slutt, og Konstantius gav goterne land i Aquitania i Sør-Frankrike, i Garonne-dalen mellom Bordeaux og Toulouse, hvor de kunne dyrke jorden og brødfø seg selv. Her var de godt ute av veien i forhold til Italia, og de var samtidig like for hånden til de avsluttende kamper mot barbarene i Spania.[21]
Keiserverdighet og død
[rediger | rediger kilde]I takt med disse begivenheter fortsatte Konstantius sin vei mot toppen. I januar 414 ble han for første gang den ene av årets to konsuler, og han fikk ærestittelen igjen i 417. Samme år inngikk han ekteskap med keiserens halvsøster, Galla Placidia, som var blitt enke etter sitt gotiske tvangsekteskap med Ataulf. Hun fødte ham datteren Justa Grata Honoria og deretter sønnen Valentinian i juli 419. I januar 420 ble han konsul for tredje gang, og den 8. februar 421 ble han gjort til medkeiser av Honorius. Konstantius var nå en del av keiserfamilien, med en opplagt tronarving, og fremtiden var lys. Skjebnen ville det imidlertid annerledes, han ble syk, og den 2. september 421 døde han.[22]
Etterspill
[rediger | rediger kilde]Etter Konstantius' død forsøkte Galla Placidia å fastholde familiens fremtredende stilling ved hoffet i Ravenna. I begynnelsen gikk det godt, men det gode forhold til broren Honorius holdt ikke, og i slutten av 422 ble hun og barna landsforvist, og dro til Konstantinopel. Kampen om plassen som keiserens fortrolige gikk straks i gang, men varte ikke lenge, for Honorius ble syk og døde den 15. august 423.[23] Etter Honorius' død ble maktkampen intensivert. Vinneren ble førstenotaren Joannes, som ble kåret som keiser den 20. november 423. Han var imidlertid uspiselig for hoffet i Konstantinopel. Det ble sendt en ekspedisjonsstyrke til Ravenna, og den 23. oktober 425 ble Konstantius' femårige sønn Valentinian i stedet innsatt som keiser.[24]
Ettermæle
[rediger | rediger kilde]Konstantius ble beskrevet slik av historikeren Olympiodoros:
«I offentlige opptog virket Konstantius nedslått og gnaven, en mann med utstående øyne, lang hals og bredt hode, og han hang alltid over halsen på den hest han red på, mens han kastet raske blikk ut av øyenkrokene ... Men ved festmiddager og selskaper var han så munter og elskverdig at han endog kunne konkurrere med de klovner dom ofte opptrådte foran hans bord.[25] »
Olympiodoros tilføyde at Konstantius' sjarm ved private sammenkomster kom ham til stor gavn, og Peter Heather understreker at som general og politiker var han både energisk og klartseende. På ti år fikk han gjenopprettet keiserrikets autoritet i de fleste av rikets provinser, men han rakk ikke å gjøre arbeidet ferdig, og da Konstantius døde, etterlot han seg et maktmessig tomrom som kastet riket ut i handlingslammende interne stridigheter i de følgende ti år.[13]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bury, J.B.: A history of the later Roman empire, from Arcadius to Irene (395 A.D. to 800 A.D.), Macmillan and Co., London & New York, 1889 Bind I på archive.org
- Drinkwater, J.F., "The Usurpers Constantine III (407-411) and Jovinus (411-413)", Britannia, 29 (1998), side 269-298
- Gibbon. Edward Decline & Fall of the Roman Empire (1888)
- Heather, Peter, 1996. The Goths. Blackwell. ISBN 0-631-16536-3.
- Heather, Peter, 2005. The Fall of the Roman Empire. Pan Books. ISBN 978-0-330-49136-5.
- Norwich, John Julius 1990. Byzantium. The Early Centuries. Penguin Books. ISBN 978-0-14-011447-8.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID (forhenværende) 0019547, besøkt 4. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
- ↑ RSKD / Constantius[Hentet fra Wikidata]
- ↑ RSKD / Honorius[Hentet fra Wikidata]
- ↑ RSKD / Valentinianus[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Heather (2005), s 236-237
- ↑ Heather (2005), s 225
- ↑ Drinkwater, s 284
- ↑ Bury, s 142
- ↑ Drinkwater, s 269-298
- 1 2 Heather (2005), s 237
- ↑ Orosius, Historia contra paganos, 7.42.5.
- 1 2 Heather (2005), s 238
- 1 2 Heather (2005), s 256-257
- ↑ Heather (1996), s 148
- ↑ Heather (2005), s 239
- ↑ Heather (2005), s 240
- ↑ En modius er omkring 8,7 liter.
- ↑ Heather (2005), s 240-241
- ↑ Bury, s 150
- ↑ Hydatius' Krønike, 24, sitert i Heather (2005), s 241
- ↑ Heather (2005), s 242-243
- ↑ Heather (2005), s 251
- ↑ Heather (2005), s 258-259
- ↑ Heather (2005), s 259
- ↑ Olympiodoros, fragment 23, sitert i Heather (2005), s 236
