mineralloven

Lovens formål er ifølge § 1-1 å sikre bærekraftig mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser som legger til rette for høyest mulig samlet verdiskaping, og å ivareta samfunnets behov for mineraler. Loven gjelder mineralvirksomhet og forvaltning av mineralressurser, men ikke petroleumsressurser (§ 1-2). Den gjelder ikke for Svalbard og Jan Mayen. Begrepet mineralvirksomhet omfatter i denne sammenheng leting etter, undersøkelse av og utvinning av mineraler fra naturlige mineralforekomster og etterlatte masser fra tidligere mineraluttak.

Det skjelnes mellom statens mineraler og grunneiers mineraler. I § 1-6 er det oppregnet hvilke mineraler som er statens. Det er blant annet metaller med egenvekt på 5 gram/cm³ eller høyere. De mineralene som ikke eies av staten, eies av grunneieren. Dette gjelder likevel ikke petroleum.

I § 3-1 slås det fast som hovedregel at enhver kan lete etter mineralforekomster på fremmed grunn. Det kreves imidlertid samtykke fra grunneier og berørte bruksrettshavere dersom det skal letes i områder der allmennheten ikke har ferdselsrett etter friluftsloven.

De videre kapitlene i loven handler blant annet om krav til mineralvirksomhet, undersøkelse og prøveuttak, utvinningsrett og drift av mineraluttak.

Mineralloven av 2025 erstattet mineralloven av 2009. Før denne hadde det vært en bergverkslov, først av 1842 og senere av 1972 mens ulike mineraltyper var regulert av egne lover. Disse ble opphevet da mineralloven av 2009 kom. Det samme ble bergverksloven av 1972. Bakgrunnen for 2009-loven var et ønske om å samle all lovgivning på dette feltet i én lov.

En annen årsak til at Stortinget ønsket en ny minerallov i 2009, var økt etterspørsel etter mineraler som tilhører grunneieren. Stortinget ønsket derfor å endre regelverket slik at virksomheter lettere kunne få tillatelse til å utvinne grunneieres mineraler, selv uten grunneierens samtykke, gjennom ekspropriasjon.

• mineraler
• industrimineraler
• bærekraft

• lovdata: mineralloven
• lovdata: friluftsloven