konjugasjon (grammatikk)

Norske verb kan delast i svake verb og sterke verb:

• Svake verb har i preteritum eit suffiks som inneheld ein vokal.
• Sterke verb har ikkje suffiks i preteritum, eller dei har eit suffiks som ikkje inneheld vokal.

Dei svake verba kan delast vidare i fire konjugasjonar:

1. Svake verb med -ar i presens: kaste – kastar – kasta – kasta
2. Svake verb med -er i presens: byggje – byggjer – bygde – bygd
3. Svake verb med -r i presens: snø – snør – snødde – snødd
4. Svake verb utan bøyingssuffiks i presens: telje – tel – talde – talt

Dei sterke verba kan delast i eit rekkje konjugasjonar, til dømes slik:

1. Sterke verb med ei i preteritum: bite – bit – beit – bite
2. Sterke verb med au i preteritum: krype – kryp – kraup – krope og suge – syg – saug – soge
3. Sterke verb med kort a i preteritum: dette – dett – datt – dotte og stikke – stikk – stakk – stukke
4. Sterke verb med lang a i preteritum: bere – ber – bar – bore
5. Sterke verb med kort o i preteritum: syngje – syng – song – sunge og søkke – søkk – sokk – sokke
6. Sterke verb med lang, trong o i preteritum: ta – tek – tok – teke og le – ler – lo – ledd
7. Sterke verb med lang, open o i preteritum: sove – søv – sov – sove og kome – kjem – kom – kome
8. Sterke verb med e i preteritum: la/late – lèt/lar – lét – late/latt og gråte – græt – gret – gråte

Latinske verb blir delte inn i fire konjugasjonar, som kan identifiserast ved hjelp av bøyingssuffikset i imperfektum infinitiv (også kalla «presens infinitiv»):

1. Første konjugasjon har suffikset -āre, som i amāre 'elske'
2. Andre konjugasjon har suffikset -ēre, som i monēre 'minne om'
3. Tredje konjugasjon har suffikset -ĕre, som i scrībĕre 'skrive'
4. Fjerde konjugasjon har suffikset -īre, som i audīre 'høyre'

I desse eksempla markerer ein strek (makron) over ein vokal at han er lang, til dømers ā [aː]. Korte vokalar kan markerast eksplisitt som korte med ̆ (breve) over.