Karin Bang

Karin Bang vokste opp i en beskyttet, isolert tilværelse med barnepike, hushjelp og en fire år eldre bror på vestkanten i Oslo. Hun fikk bare i beskjeden grad pleie omgang med andre barn, og hun utviklet derved en veslevoksen annerledeshet som kan ha lagt grunnlaget for hennes markante individualisme.

Faren, den godt tilårskomne direktøren i Mekaniske Verksteders Landsforening, var en streng og autoritær patriark som datteren tidlig kom i opposisjon til. Han er kritisk portrettert i annet og tredje bind av romantrilogien Arv og gjeld. I samme verk beskriver Karin Bang sin mors liv som en typisk kvinneskjebne i første halvdel av 1900-tallet: En kunstnerisk anlagt kvinne som dels av lojalitet, dels av svakhet lar seg innpasse i det borgerlige samfunnets rammer. I den åpent selvbiografiske barndomsboken Av bokormenes liv fra 1985 tegner hun imidlertid et noe mer forsonlig og fremfor alt mer humoristisk bilde av oppveksten.

De lange, årvisse sommeroppholdene på familiens landsted på Veierland i Vestfold ser ut til å ha betydd vel så mye som oppveksten i Oslo for Bangs utvikling. Her kom hun i kontakt med en gammel kystkultur båret frem av sjøfarende menn og ikke minst av nøysomme og selvstendige, hjemmeværende kvinner, og med en muntlig fortellertradisjon som tydelig virket inspirerende på forfatterskapet. En annen viktig inspirasjon kom fra landstedets samling av underholdende, lettere lektyre, de såkalte «gammeldagse romaner», som laget en uhøytidelig pastisj av i Fugl Blå. Samtidig kastet hun seg allerede som barn over den store verdenslitteraturen fra Shakespeare til Ibsen, fra Victor Hugo og Dickens til Kielland og Lie.

Etter examen artium i 1947 tok hun et halvårig sekretærkurs og fikk en kontorjobb i Oslo som hun hadde i fem år, avbrutt av et opphold i London som au pair, mens hun skrev sine to første underholdningsromaner, begge utgitt i 1949. Som hennes egentlige debut regnes den poetiske, lille romanen Glemte vinger (1951), der handlingen er lagt til en liten øy i Oslofjorden.

Bangs var en pasjonert samler av gamle dukker og skrev en innsiktsfull artikkel om dukkenes kulturhistorie i antologien Har dukkene sjel? Tittelen er et retorisk spørsmål. I Bangs verden kunne alle ting ha sjel, takket være menneskenes evne til å besjele tingene omkring seg og tilføre livet i verden en åndelig dimensjon.