Gudmund Hernes

Hernes vokste opp i Selbu og senere i Trondheim i svært beskjedne kår. Foreldrene var skilt, til tross for at faren var teolog – en uvanlig oppvekstsituasjon i 1940- og 1950-årenes Norge.

Etter examen artium i 1960 studerte Hernes historie i Trondheim og kom deretter inn i det raskt voksende samfunnsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i Oslo. Han tok eksamener i sosialøkonomi og sosiologi og var medlem av den første redaksjonen i tidsskriftet Kontrast. I stedet for å fullføre studiene i Norge reiste Hernes til USA og studerte sosiologi ved Johns Hopkins University. Han tok Ph.D.-graden i 1971 på en avhandling om maktfordeling i Stortingets komiteer. Hernes' fremste lærer ved Johns Hopkins var James Coleman, en av sosiologiens sentrale skikkelser i etterkrigstiden.

Allerede før doktorgraden var fullført, ble Hernes rekruttert inn i det dynamiske samfunnsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i Bergen. Han ble universitetslektor i 1969 og professor i sosiologi i 1971, bare 30 år gammel.

Hernes' sentrale innflytelseskilde fra doktorgradsstudiene av var utdanningssosiologen James Coleman, som var spesielt kjent for sin kvantitative forskning på sosial ulikhet. Det sentrale poenget er at foreldres utdannelse og deres syn på utdannelsens betydning er den sentrale variabelen for å forstå hvorfor enkelte grupper av barn gjør det godt på skolen, mens andre gjør det dårlig. Materiell likhet i skoletilbud kan ikke i seg selv utligne slike ulikheter. Til forskjell fra tilganger som ser løsningen på sosial ulikhet i å tilføre materielle ressurser (nye skolebygg, bedre utstyr) eller bedre lærerutdannelse, rettet Coleman altså søkelyset mot sosiale faktorer utenfor skolen selv. Argumentet, som passer godt inn i norsk sosialdemokratisk tradisjon, kunne enkelt overføres til andre samfunnsforhold. Hernes' mest siterte arbeid er da også en engelskspråklig artikkel fra 1970-tallet om strukturell endring.

1970-årene ble tiåret for «Bergensskolen» i norsk sosiologi, basert på matematiske modeller, store datasett og økonomisk tenkemåte. Inspirasjonen fra Coleman ble avgjørende i de to omfattende prosjektene som Hernes stod i spissen for i 1970-årene: Levekårsundersøkelsen og Maktutredningen. Levekårsundersøkelsen var den første omfattende studie av leveforhold i Norge som fokuserte på hvordan individers oppvekstvilkår påvirker deres utdanning, som igjen påvirker andre sosiale ressurser og dermed deres inntekts- og leveforhold. Colemans innflytelse på Hernes kan gjenfinnes både i hans bidrag til den første Maktutredningen og i hans virke som utdanningsminister.

Hernes kom inn i regjering første gang som statssekretær i Planleggingssekretariatet fra 1980 til 1981, med Per Kleppe som statsråd. Som leder for komiteen til utredning av høyere utdanning ønsket han å sette en ny standard for norske universiteter og forskningsinstitusjoner. Da Gro Harlem Brundtland dannet sin tredje regjering i 1990, ble Hernes kirke-, utdannings- og forskningsminister. Her satte han i gang et omfattende reformarbeid i skoleverket. Reform 94 medførte en drastisk forenkling av utdanningsveiene i videregående opplæring. Det statlige styringssystemet ble effektivisert. Hernes gikk inn for en mer teoribasert skolegang, også for yrkesfag, med den begrunnelse at elevene måtte klargjøres for livslang læring. Reformene har møtt kritikk for å utestenge teorisvake elever.

Han drev frem grunnskolereformen – Reform 97 – som utvidet grunnskolen fra 9 til 10 år ved å trekke kullet av seksåringer inn i første klasse. Videre satte han i verk høyskolereformen, som samlet de mange spredte høyskolene for ingeniørutdanning, sykepleie og annet sammen med distriktshøyskolene. Hernes la i sitt reformarbeid stor vekt på læreren som formidler og betydningen av både nasjonale, hjemlige verdier og internasjonal orientering. Nasjonal identitet skulle styrkes ved at elevene lærte om norsk historie, tradisjoner og kultur.

Reformene møtte betydelig motstand, ikke minst i lærerorganisasjonene, på grunn av det raske tempoet de ble gjennomført i. De gav imidlertid Hernes ry for å være en uvanlig handlekraftig statsråd, noe som førte ham over til uriasposten som helseminister fra 1995 til regjeringen Thorbjørn Jagland gikk av i 1997. Også som helseminister viste Hernes seg som en utrettelig reformator, og fremmet blant annet fastlegeordningen. Om reformvegringen var stor i skoleverket, var den formidabel blant helsevesenets mange profesjoner. Dette, kombinert med den nødvendigvis mer langsiktige endringstakten i helsevesenet, gjorde at hans innsats umiddelbart ble mindre synlig, men store deler av den ble båret frem under hans etterfølgere.

Etter tiden i regjering arbeidet Hernes først som prosjektleder i Norsk investorforum, og i 1998 ble han tilknyttet Institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo som professor II. Fra 1999 til 2005 var han direktør for Det internasjonale institutt for utdanningsplanlegging ved UNESCO i Paris. Siden 2006 har han vært president i International Social Science Council, og senere professor II ved Handelshøyskolen BI.

Gudmund Hernes er langt fra den eneste betydelige professorpolitiker i etterkrigstidens Norge. Hans særpreg ligger i måten han har trukket på sin faglighet i politikken. Maktutrederen og organisasjonsforskeren forstod at reformer måtte gjennomføres hurtig hvis de ikke skulle bli drevet tilbake. Som offentlig person har Hernes vært bredspektret og fargesterk. Evnen til rammende formuleringer gav ham et særegent medietekke. Han har skrevet kokebok for mikrobølgeovn og gitt ut flere «lovsamlinger» om hvorfor alt går galt i livet. Som utdanningspolitiker har han fremfor alt fremhevet betydningen av høye ambisjoner. Som forsker nådde Hernes frem til første rekke, som lærer bidro han til at andre kunne oppnå det samme.

• Makt og avmakt (1975)
• Levekårsundersøkelsen Utdanning og ulikhet (1976, sammen med Knud Knudsen)
• Dynamikk i borehullene: om kraftutbygging og lokalsamfunn (1977, sammen med Arne Selvik)
• Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon (1978)
• Demokrati og politiske ressurser (1980, sammen med Willy Martiniussen)
• Hvorfor alt går galt og andre lover for det moderne menneske (1980)
• Maktutredningens sluttrapport (1982, formann)
• Klasseskiller og klassestruktur (1982)
• Makt og styring (1983)
• Økonomisk organisering (1984)
• Mikromat (1986)
• Med viten og vilje: Innstilling fra Universitets- og høyskoleutvalget (1988)
• Oss i mellom: Konstitusjonelle former og uformelle kontakter Storting – Regjering (1989, sammen med Kristine Nergaard)
• Gull av gråstein: Tiltak for å redusere frafall i videregående opplæring (2010)

Hernes er kjent for sin tilspissede retoriske form. De såkalte «lover for det moderne menneske» (1980–1986) og kokeboken Mikromat (1986) tilhører en serie mer underholdende bøker.

• Arbeiderpartiet
• Maktutredningen
• skole og utdanning i Norge
• sosiologi
• UNESCO

• Engelstad, Fredrik (2001): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), fjerde bind
• Rød Larsen, Terje (red.) (1991): Kompetanse og kontrovers: Festskrift til Gudmund Hernes
• Mjøset, Lars (1991): Kontroverser i norsk sosiologi
• Telhaug, Alfred Oftedal (1997). Utdanningsreformene. Oversikt og analyse. Didakta Norsk Forlag:Oslo