Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

urbant landbruk

Versj. 8
Denne versjonen ble publisert av Svein Øivind Solberg 2. oktober 2024. Artikkelen endret 319 tegn fra forrige versjon.

Urbant landbruk er dyrking av mat i byer og tettsteder. Urbant landbruk kan også betegne andre aktiviteter enn selve matproduksjonen, for eksempel omsetningen av maten.

Urbant landbruk kan foregå i hager, parker, balkonger og tak, eller innendørs anlegg. Det kan inkludere dyrking i parker og hager, kolonihager, skolehager, takhager, felleshager, private hager, pallkrager og på balkonger, samt i lukka system og industrianlegg.

Formål og utbredelse

Urbant landbruk kan gjøre byene og tettstedene grønnere. Dette innebærer å gi rom for økt naturmangfold og gjøre byene mer robuste i møte med klimaendringer. Videre kan det være positivt for folkehelsen og gi økt verdiskaping lokalt. Nye forretningsmodeller og samarbeid kan skapes. Urbant landbruk utvikles ofte i samarbeid mellom flere aktører hvor sivilsamfunn, næringsliv og lokal forvaltning inngår.

I motsetning til tradisjonelt jordbruk, der produksjonstall fanges opp gjennom jordbruksstatistikken, finnes det ikke tall for urban produksjon. Selv om én dyrker kan klare å produsere fem kilo grønnsaker per kvadratmeter, vil et vanligere avlingsnivå ligge på mellom en halv og to kilo per kvadratmeter. (kilde NIBIO)

Urbant landbruk er på vei inn i utdanningene i Norge. Det gjelder i grunnskoler, men også på skoler med naturbruk og på enkelte folkehøgskoler. Det finnes også et masterprogram i urbant landbruk ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. I utdanningen legges det vekt på en bærekraftig og grønn utvikling av urbane områder og som inkluderer samarbeid på tvers av fagdisipliner og aktører.

Historie

Urbant landbruk er et nytt begrep som handler om noe som likevel er kjent også fra tidligere tider. Å dyrke planter der mennesker bor har tusenårige tradisjoner. De første skriftlige kildene fra Norge omtaler blant annet «kvannhager», som var inngjerda områder i nærheten av husene og hvor det ble dyrket kvann og andre grønnsakshager. Kjøkkenhagene kunne også inneholde ulike slag av frukt- og bærplanter men også krydder- og medisinplanter, samt en rekke andre nytteplanter. Høner og andre husdyr kunne gjerne inngå i hagene.

Utover på 1800 og 1900 tallet var kjøkkenhager svært vanlige i Norge. I byene fantes kolonihager eller parsellhager for samme formål. Mange hadde også matplanter innomhus i potter og kasser i vinduskarmen. Under kriser som under andre verdenskrig ble parkene i Oslo og andre byer plantet til med poteter og rotvekster også for å øke selvbergingen.

I andre halvdel av 1900 tallet skjedde det store endringer i samfunnsstrukturen. De tidligere allsidige hagene ble erstattet av plen og lettstelte prydplanter. Det ble viktigere med adspredelse enn å ha egne matplanter. På 1970-tallet returnerte interessen for å dyrke gjennom den såkalte «grønne bølgen», men ofte gjennom å flytte ut av byen å bosette seg nær naturen. I vår tid ser vi en ny bevegelse som inkluderer urbane strøk. Samtidig er bærekraft og selvberging på den politiske agendaen.

Lokal produksjon

Urbant landbruk er del av en bevegelse som fremmer at mat skal kunne produseres, foredles og omsettes lokalt. Matplanter står sentralt. Husdyrproduksjoner kan også kobles til urbant landbruk, og da er det særlig hønsehold og birøkt.

Produksjon kan skje på mange måter. Det vanligste er å dyrke matplanter i jord ute på bakken. Slik dyrking på friland krever tilgang til et areal med egnet jord, men det krever også tilgang til frø, gjødsel og vann, foruten egna redskap og kunnskap. Dyrkingen kan også skje i jord i potter eller kasser og dermed flyttes inn i hus, til balkonger eller på tak. På denne måten kan andre og gjerne mer eksotiske arter tas i bruk. Samtidig gjør det dyrkingen mer tilgjengelig for alle. Planter kan også vokse uten jord i vannkultur (hydroponi).

Vannkultur og vertikal dyrking

Dette handler om dyrking av planter i næringsrike løsninger eller fuktig materiale i stedet for i jord. Ofte anvendes porøst materiale som vekstmedium hvor røttene kan få utvikle seg. Dette kan være kokosfiber eller steinull. Næringstilførselen sikres via vannet. Tilstrekkelig med lys kan sikres gjennom å sette opp lamper. En slik dyrking har vært vanlig i veksthus i mange år, men har nå blitt tatt i bruk til å dyrke planter innomhus eller i høyden, for eksempel på vegger og tak. Utviklingen av energieffektive LED lamper har bidratt til utviklingen av året rundt dyrking innomhus. Det som må til er installasjoner av lys, rør og pumper, samt en vokseplass med kasser eller stativ og vann med en næringsløsning samt et vekstmedium for å holde røtter på plass. Det finnes ulike system som kan fungere.

Dette systemet fungerer som en veke i et stearinlys. Dette er det enkleste hydroponiske systemet. Næringsstoffer føres opp fra et vannreservoar via en streng og opp til vekstmediet som holder plantene. Det er populært for småskala produksjon, men ikke bra for større planter fordi en streng ikke er i stand til å gi nok vann til dem.

Systemet bruker en timer som kontrollerer når næringsløsningen overføres gjennom små rør for å gi plantene små dråper vann med næring. Det er et relativt billig system som gir god kontroll, men som krever mye vekstmedium.

Dette kalles også for heve-senke systemet og det brukes en pumpe og en timer for å regulere tilførsel av næringsløsning som går fra reservoaret til en vekstbord som periodevis svømmes over. Næringsstoffene renner tilbake i reservoaret etter at de har fått tid til å trenge opp i vekstmedium og planterøtter. Systemet er fleksibelt og kan tilpasses dyrkerens behov. Det er effektivt i henhold til vann og energiforbruk, men det krever en betydelig mengde vekstmedium.

Dette er også kalt Kratky-metoden etter en person på Hawaii som oppfant dette systemet. Systemet fungerer ved å plassere planter i potter på flytende holdere, slik at røttene ligger i vekstmediet. Vannet resirkulerer, og dette reduserer forurensning. Systemet er relativt billig og har svært lite vedlikehold. Det er ikke godt for store planter eller planter som har lang periode med vekst, dette fordi de må være lette nok til å holde seg oppe og støttes av pottene i den flytende beholderen.

Systemet kan huse tusenvis av kvadratmeter, eller det kan lages enkelt å bruke i hjemmet eller kontorer. Det fungerer ved en kontinuerlig næringsstrøm føres til plantene og tilbake til reservoaret ved hjelp av et litt nedovervendt rør og en pumpe. Røttene trenger ikke mye vekstmedium. Systemet brukes i mange vertikale dyrkninger, som i planteskyskrapere. Systemet har fordeler ved at den krever ikke en timer, fordi pumpen går døgnet rundt, men systemet er sårbart for strømbrudd. En må passe på at planterøttene ikke vokser på en måte som tetter systemet. Videre må en med jevne mellomrom sørge for at pumpen fungerer som den skal, slik at plantene får tilstrekkelig med næringsstoffer.

Planterøttene vokser ned i fuktig luft hvor en timer styrer et spraysystem for å levere næringsstoffer til røttene. Tilførselen må skje ofte. Systemet krever lite eller ikke noe vekstmedium i det hele tatt, men er teknisk sett ganske komplekst.

Dette er en form for akvakultur der fiskeoppdrett kombineres med planteproduksjon. Noen ganger kan også andre vannlevende dyr som snegler, reker og kreps inngå. Avfallsprodukter, som kan være skadelige for fisk og vanndyr i høye konsentrasjoner, filtreres ut av systemet av plantene, som bruker dem til egen ernæring. Systemet er sirkulært og miljøvennlig og kan være med på å skape bærekraft. Teknisk sett er dette mulig å gjennomføre inne i bygninger i byer, men så langt har i Norge er det liten utbredelse av dette.

Dyrkningsråd

Dyrking av grønnsaker og urter skjer ofte på rader og med avstand mellom hver av plantene i raden. Dette gir mye bar jordoverflate i starten hvor ugraset får plass og kan etablere seg. For å redusere problemet kan det anvendes jorddekke i form av bark, halm eller mørk nedbrytbar plast. Radene legges ofte på opphøyde driller eller senger. Dette gir en varmere jord og bedrer dreneringen, noe som gir god rotutvikling og vekst. Bruk av solfangere eller fiberduk kan forlenge eller lette dyrkingen. Solfangere med klar plast kan spennes opp i bøyler over radene, eller glass kan legges over pallkrager eller benker. Dette kan få i gang veksten tidlig om våren og beskytter også mot frost. Fiberduk, som er en tynn duk, kan legges over plantene. Insektnett er et annet hjelpemiddel, som kan beskytte plantene mot insektsvermer.

Rasktvoksende kulturer og dyrking på grovkornet jord gir ofte problemer med næringsmangel. Nitrogen er særlig utsatt for utvasking krever ofte tilførsel, men i små doser. Av andre næringsstoff er fosfor særlig viktig. Næringsbehovet varierer mye mellom de ulike artene som skal dyrkes. Videre er bor viktig for normal rotutvikling og for å unngå sprekker eller indre hulrom i gulrot og potet. Mangel på sink og mangan forekommer også, særlig ved høy pH og dyrking med mye kalk. For å redusere risiko for plantesykdommer og skadedyr er vekstskifte nødvendig, og ofte anbefales å la det gå minst seks år før samme vekst kommer igjen på samme sted. Å dele inn dyrkningsplassen i ulike deler og lage en plan er derfor funksjonelt.

Frukttrær og bærbusker ønsker dyp, veldrenert jord og trenger også god plass for å utvikles. De er flerårige vekster og en må tenke flere år framover og gjøre en god planlegging. Før planting må ugras fjernes og husdyrgjødsel eller annet organisk materiale, samt eventuell kalk tilsettes. En pH i jorda på 6.0-6.5 er bra for de fleste slag av frukt og bær, mens hageblåbær ønsker en pH på 4.3-4.8. Siden plantene trenger mye plass og dekker dårlig i starten er jorddekke nødvendig. Et grunt jordsmonn vil kreve regelmessig vanning og gjødsling. Terrassering kan være fordelaktig i bratt terreng da det reduserer tap av jord ved erosjon. Et høyt vannspeil gir dårlig rotutvikling og mer jordboende sykdommer. Jordtretthet kan oppstå etter mange år med samme vekst. Dette kan skyldes nematoder, sopper eller andre skadegjørere, eller det kan ha andre forklaringer.

Å plante trær dypt kan gi dårlig resultat, særlig dersom jorda er pakket og tett. Røttene søker seg oppover og på tvers i stedet for nedover i jorda. God rotutvikling etter utplanting er nøkkel til suksess. Plantehullet bør være stort nok og en tommelfingerregel sier tre ganger så dypt og tre ganger så bredt som planterøttene på utplantingsplantene. Å fylle på organisk materiale, gjødsel og eventuelt et veldrenerende materiale ned i dybden før plantingen vil kunne bedre etableringen. Det samme vil god drenering fra området. Etter planting bør ugras holdes unna, men samtidig bør en unngå tett jorddekke som plast eller en tett plantemasse. Det er bedre å bruke bark eller grus som jorddekke. Et jorddekke med planterester bør være maksimalt 5-7 cm tykt. Vanning er nødvendig første tiden, moderat gjødsling gjøres de første årene, alternativt at det brukes saktevirkende gjødselslag eller kompost.

Slik dyrking krever nøye oppfølging med vanning og gjødsling, men gir stor fleksibilitet med tanke på plassering. Det er vanlig for dyrking av urter, blomster og andre planter for salg eller eget bruk utenom sesong. Potter og kasser anvendes også for innendørs plantearrangementer og utendørs arrangement i gater og bymiljø. Kunnskap om hvordan man dyrker i potter skiller seg mye fra dyrking på friland. Dyrking i store kasser og beholdere gir bedre kontroll og større fleksibilitet enn i små potter, men det krever større plass, mer jord og større kostnader. Dyrkere må balansere mellom hvor god kontroll har man versus kostnader. Planter i potter og kasser kan skades av frost eller svært høy temperatur. Røttene er ofte mer følsomme for høye temperaturer enn blad og blomst. Mørke potter i veksthus med mye lys kan gi varmeskade på røttene i varme perioder. Vifter i veksthus eller kjølevanning kan redusere akutte problem. Frost vil skade røttene eller kunne sprenge i stykker potter og kasser. Frostherdige krukker finnes men de vil likevel ikke berge røttene. Det er stor forskjell mellom plantearter. Flerårige vekster tilpasset tempererte klima kan tåle ganske mye, men de må gradvis herdes før vinteren. Og det må dekkes til rundt potter og kasser med halm, bark eller annet isolerende materiale.

Vekstmedium

Ønska egenskaper for et vekstmedium er et porøst materiale som holder på vann, men som samtidig er luftig. Det anvendes materiale med store porer som torv, gjerne blandet med sand og grus, perlitt (lett, porøst, vulkansk materiale) eller vermikulitt (porøst naturlig mineralmateriale). Torv er en ikke-fornybar ressurs og uttak krever inngrep i naturen. Forbud gjelder i mange land og forbruket skal reduseres kraftig i Norge. Alternativ er kompost hageavfall, kompostert biorest, kompostert bark, kokos-fiber, og annet porøst organisk materiale. Næringsstoff må tilføres jevnlig, gjerne hver uke for å unngå mangel, eller næring tilføres kontinuerlig med vanningen.

Bærekraft og planlegging

Gjennomsnittlig livslengde på et tre i bymiljø sies å være bare ti år, dette grunnet bygging, graving, dårlig stell, feil valg av planter eller dårlig jord. God planlegging og grønne områder i byene vil øke bærekraften, skape skygge og øke mangfoldet.

Rett planter på rett plass er viktig, og dette krever kunnskap og nøye planlegging hvor det tas hensyn til blant annet mikroklima, lysforhold, jordforhold, vanntilgang og hvor mennesker kan tenkes å ferdes og oppholde seg. Undersøkelser og tester av jorda bør tas før planting. Områdene rundt hus og i byer er særlig utsatt for jordpakking. Jordpakking gir dårlig rotutvikling og dårlig jordhelse, noe som gir dårlig vekst og etablering. Etter byggeprosjekt og før grøntområder etableres kan undergrunnsjorda løsnes mekanisk. Matjord bør tas unna før byggeprosjekt starter og føres tilbake etterpå.

Jord i urbane strøk

Jord i byer og tettsteder er sterkt påvirket av bygningsaktiviteter, forurensning og annen menneskelig aktivitet. Jorda kan være flyttet på flere ganger og det kan være stor variasjon over små avstander. Ofte finnes lommer av områder som ligger ubrukte. Slike ødemarker kan være ødelagte av tidligere industri, jernbane, veier eller bygging. Jorda her er ofte svært hardpakket og forurenset. Dette kan være i form av nedgravde rester som bygningsmateriale (betong, treverk, glass) eller asfalt, steiner, grus, søppel eller industriavfall. Planteveksten er dårlig og kun visse «by-planter» tåler de ekstreme forholdene som finnes der. Det må ofte til en omfattende sanering og restaurering av jorda før slike områder kan bli levende igjen. Grunneier har ansvaret og miljøregelverk gjelder.

Tungmetall som kadmium, bly, sink og kvikksølv kan forekomme. Det samme gjelder organiske miljøgifter som dioksin, PAH og PCB. Bly ble tidligere brukt i bla. bensin og maling. Selv om dette er mindre i bruk nå så finnes rester i bakken. En studie I North Carolina i USA fant høyest konsentrasjon av bly innen en meters avstand fra bygninger bygd før 1978. Dette grunnet bly fra maling og annet materiale i bygningene. Videre fant de mye bly i jorda nær trafikkerte veier.

For å begrense skadene av tungmetaller lokalt kan en kalke til pH 7. Dette reduserer tilgjengeligheten. Plantedekke og plen reduserer eksponeringen. Det samme gjør grønne vegger som fanger opp støvpartikler i nærmiljøet. En kan tilsette jorda mer organisk materiale, noe som binder til seg tungmetallene og reduserer tilgjengeligheten. I visse tilfelle kan det være nødvendig med fjerning av øverste jordlaget (15-20 cm) og legge på ny jord, eller bygge forhøyde bedd med ny jord oppå den gamle.

Lage ny jord

Noen ganger går det ikke å forbedre det som er. Det kan være nødvendig å bygge ny jord. Dette kan gjøres på flere måter. En måte er å blande grus og grovsand (opptil 60-70%) med godt kompostert, stabilt organisk materiale (20-30%) pluss noe perlitt, biokull, husdyrgjødselkompost og effektive mikroorganismer.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur