Menneskekroppen er den fysiske strukturen til et menneske. Den består av celler, vev, organer og organsystemer som sammen gir kroppen form og funksjon.
Faktaboks
- Også kjent som
-
corpus humanum
menneskekroppen
Menneskekroppen (uten kjønnshår)
Oppbygning
Byggesteinene i organismen vår er cellene. De regnes som kroppens minste funksjonelle enheter. Cellene kan ha forskjellig form og utføre forskjellige oppgaver. Sammenhengende celler som dekker en overflate kaller vi epitel.
Til sammen danner cellene vev, når de har samme funksjon, eksempelvis beinvev, muskelvev eller kjertelvev. Vevet danner organer. Hvert organ kan være sammensatt av flere forskjellige typer vev, både nervevev, bindevev og vev av celler som forårsaker organets spesifikke funksjon (for eksempel leverceller). Slik funksjonelt vev kalles parenkym.
Inndeling
Kroppen består av forskjellige deler: hodet (caput), halsen (collum), armene eller overekstremitetene (membra superiora), beina eller underekstremitetene (membra inferiora), og selve kroppen (truncus), som igjen inndeles i brystet (thorax, pectus), ryggen (dorsum) og buken (abdomen).
Hver av disse kroppsdelene er inndelt i forskjellige mindre regioner (regiones). Også ekstremitetene er inndelt på denne måten: armene i overarm (brachium), underarm (antebrachium) og hånd (manus), beina i lår (femur), legg (crus) og fot (pes).
Kroppen er utvendig dekket av et lag av hud med åpninger som står i forbindelse med kroppens indre deler. Det er fem naturlige åpninger hos mannen og seks hos kvinnen: munnen (os), de to neseborene (nares), endetarmsåpningen (anus), urinveisåpningen (ostium urethrae externum) og skjedeåpningen (ostium vaginae). Dertil kommer de to øregangene (pori acustici externi) og de to øyelokkspaltene (rimae palpebrarum).
Mens ekstremitetene kun er bygd opp av skjelettdeler og muskulatur, med tilhørende blodkar og nerver, er kroppens øvrige deler sete for de indre organene (viscera).
| Organsystem | Organer |
|---|---|
| Fordøyelsesorganene | svelget, spiserøret, magesekken, tarmen, leveren, bukspyttkjertelen |
| Respirasjonsorganene | lungene, luftrøret, bronkiene |
| Sirkulasjonsorganene | hjertet, blodårene, lymfesystemet |
| Urogenitalorganene | nyrene, urinlederne, urinblæren, urinrøret, kjønnsorganene |
| De endokrine eller hormondannende organene | skjoldbruskkjertelen, biskjoldbruskkjertlene, hypofysen, bukspyttkjertelen, binyrene |
| Sentralnervesystemet | hjernen, hjernestammen og ryggmargen |
Øverst til venstre er lymfesystemets organer vist med thymus, lymfeknuter, milten og lymfeårer. Øverst til høyre vises respirasjonssystemet med bihuler, luftrøret og lungene. I midten til venstre vises fordøyelsessystemet med magesekken, leveren, galleblæren, tykktarmen og tynntarmen. I midten til høyre vises urinveissystemet med nyrene og urinblæren. Nederst til venstre vises mannens forplantingssystem med bitestikler og testikler. Nederst til høyre vises kvinnens forplantningssystem med brystkjertlene, eggstokkene og livmoren.
Kroppen består av flere ulike organsystemer. Øverst til venstre er kroppens overflate vist med hud, hår og negler. Øverst til høyre vises kroppens skjelett med brusk (nese), knokler og ledd. I midten til venstre vises skjelettmuskulatur og muskelsener. I midten til høyre vises nervesystemet med hjerne og ryggmarg (sentralnervesystemet), og nerver (det perifere nervesystemet). Nederst til venstre vises hormonsystemet med de viktigste kjertlene: hypofyse, skjoldbruskkjertel, bukspyttkjertel, binyrer, testikler og eggstokker. Nederst til høyre vises sirkulasjonssystemet med hjertet og blodårer.
Sammenlignet med andre dyr
I prinsippet er menneskekroppen bygd på samme måte som hos alle de andre pattedyrene. Likheten kommer tydelig frem hvis man sammenligner fosterutviklingen hos de enkelte artene — delvis også når man sammenligner knoklene.
Det som særpreger mennesket, også i forhold til menneskeapene, er den fullstendig oppreiste gangen. Det har ført til at baklemmene har utviklet seg til lange bein som alene er sterke nok til å bære kroppen og til å bevege den fremover under alle forhold. Forlemmene er blitt til griperedskaper i stedet, og klørne til flate negler. Det er likevel store likheter mellom armenes og beinas skjelett, noe som kan sees som en rest etter vår fjerne fortid på fire.
Ved at menneskene holder seg oppreist, vil sanseorganene (syn, lukt, hørsel) komme høyere over bakken enn hos de fleste firbeinte dyr. Derved kan mennesket få overblikk over et større område, lyder dempes ikke av vegetasjonen nær bakken, men det har vanskeligere for å følge et spor ved hjelp av luktesansen. Det bildet som menneskene danner seg av omgivelsene, avhenger først og fremst av synsinntrykket. Derfor vil menneskenes syn vanligvis være den sansen som er best utviklet.
Mål og vekt
Gjennomsnittshøyden for menn i Norge er 180,9 centimeter, for kvinner 166,8 centimeter (2024). Hos nyfødte gutter er den gjennomsnittlige kroppslengden rundt 52 centimeter, for nyfødte jenter rundt 50 centimeter.
Menneskets kroppshøyde har variert betydelig gjennom tidene. Vår kunnskap og fortidens kroppshøyde skyldes dels undersøkelser av skjeletter i forbindelse med arkeologiske utgravninger, dels informasjon gjennom måling av rekrutter. De viser at det ikke bare har skjedd en jevn økning av høyden, men at den også har variert i henhold til ernæringen. Vikingtidens mennesker var ikke mye mindre enn oss, mens gjennomsnittshøyden på 1600- og 1700-tallet kunne være bare rundt 165–170 centimeter for menn. Kvinner ble den gang ikke målt.
Hos nyfødte er kroppsvekten vanligvis mellom 3000 og 4000 gram. Gjennomsnittsvekten ligger nå på 3536 gram (2025). Guttebarn er gjerne litt større og veier litt mer enn jentebarn. Etter avsluttet vekst i 18–20-årsalderen er gjennomsnittsvekten nå på 87 kilo for menn og 72 kilo for kvinner, avhengig av kroppshøyden.
Det er interessant at vi i dag er tidligere «ferdig» utviklet sammenlignet med hva som var vanlig for 100–200 år siden. Både den avsluttede kroppshøydeøkningen og tidspunktet for den første menstruasjonen (menarke) inntraff den gang 2–3 år senere enn hva den gjør i dag.
Nomenklatur
For å beskrive hvordan disse organsystemene ligger i forhold til hverandre, har man gitt de enkelte organene og organdelene internasjonale navn (nomenklatur) på latin. Dessuten er deres posisjon eller eventuelle bevegelser gitt en beskrivelse i forhold til plan som kan legges gjennom kroppen.
Beskrivelsene baserer seg på den standardiserte anatomiske utgangsstillingen, hvor kroppen står oppreist med beina litt fra hverandre. Føttene skal peke fremover, samtidig som aksene gjennom lårbeina går parallelt og danner en rett vinkel med horisontalplanet. Armene skal henge langs siden av kroppen, med håndflatene vendt fremover.
- Les mer om topografisk anatomi
Plan
Anatomisk normalstilling, med kroppens tre hovedplan inntegnet: sagittal-, horistontal- og transversalplanet, som alle står vinkelrett på hverandre.
Kroppen kan deles inn i tre hovedplan. Et plan som deler kroppen vertikalt i en høyre og venstre del, kalles et sagittalplan. Dersom de to delene er symmetriske kalles det et mediansagittalplan. Et plan som deler kroppen vertikalt i en forside og en bakside kalles et frontalplan eller koronalplan. Et plan som deler kroppen horisontalt i en øvre og nedre del, kalles et horisontalplan eller transversalplan.
Beliggenhet
Betegnelser som buk- eller ventralflaten og rygg- eller dorsalflaten er vanlig å bruke. Tilsvarende betegnes foran som anterior og bak som posterior. For å beskrive om et organ ligger dypt eller overflatisk, brukes betegnelsene profund (profundus) og superfisiell (superficialis), mens indre og ytre kalles intern (internus) og ekstern (externus).
Tilsvarende kalles oppe og nede for superior og inferior. Det som ligger nærmere hodet, ligger kranialt. Ligger det lengre frem mot nesen, ligger det rostralt, mens det ligger oksipitalt om det ligger nærmere bakhodet. Ligger det nærmere det stedet hvor halen skulle vært, ligger det kaudalt.
En organdel som ligger nærmere midten (mediansagittalplanet), ligger medialt i forhold til en annen del, som dermed ligger lateralt eller lenger ut til siden. For eksempel ligger den indre øyekroken medialt i forhold til munnviken, mens øret ligger lateralt i forhold til munnviken.
En organdel som ligger nærmere et tenkt midtpunkt i kroppen, ligger proksimalt i forhold til en annen organdel som ligger distalt eller lenger unna. Albuen ligger proksimalt (nærmere) på kroppen i forhold til hånden, men albuen ligger distalt i forhold til skulderen.
Bevegelser
For bevegelser brukes betegnelsen fleksjon om bøyning, ekstensjon om strekking og rotasjon om dreining. Dersom for eksempel en arm føres ut til siden, bort fra kroppen, kalles det abduksjon, mens en tilsvarende tilføring inn mot kroppen kalles adduksjon.
- Les mer om leddbevegelser
Les mer i Store norske leksikon
Fagansvarlig for Anatomi
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.